Trondheim er Midt-Norges godssentrum. Hver eneste dag transporteres det gods inn og ut av byen tilsvarende 200 kg per innbygger. Det meste av dette transportarbeidet utføres av nær 2 000 trailere som hver eneste dag kjører inn eller ut av byen – trailere som bidrar til økt kødannelse, lokal luftforurensning og betydelige klimagassutslipp. I tillegg kommer omtrent like mange distribusjonsbiler som skal levere varer til butikkene i byen. Alle konkurrerer de om plassen med personbilene.
I 2020 passerer vi 200 000 innbyggere i Trondheim. Det er på høy tid å ta innover seg hva dette har å si for godstransporten.
Statistisk sentralbyrås ferskeste prognose for norsk forbruk gir en årlig gjennomsnittlig forbruksvekst på 4,3 prosent de nærmeste årene. Om vi legger til grunn en mer moderat årsvekst på tre prosent frem mot 2020, med en tilsvarende økning av godstransportbehovet, vil ren forbruksvekst gi en 25 prosent økning av godsmengdene frem til 2020. Med andre ord vil Trondheim selv uten flere innbyggere oppleve at antall godstransporter øker med 25 prosent.
Befolkningsveksten kommer på toppen av dette. Nye innbyggere betyr nye forbrukere, bygging av nye skoler, nye boliger, etablering av nye bedrifter – alt med samme konsekvens: større behov for godstransport. Kombinerer vi trendene for forbruksvekst og befolkningsvekst, tegner det seg et tydelig bilde av hva som venter oss: Er vi 25 000 flere innbyggere i Trondheim i 2020, vil godstransportene ha økt med godt over 40 prosent fra i dag. På bare åtte år.
Kapasiteten i vårt overbelastede veinett vil åpenbart ikke øke tilsvarende veksten i godstransporten. Dagens flaskehalser vil bli trangere, nye vil komme til.
Vareflyten må fungere for at samfunnet skal fungere, og næringstransportene er noe de færreste av oss tenker over. Godstransporten glemmes ofte i transportdebatter, men denne er til gjengjeld veldig synlig i trafikkbildet. Kanskje er det på tide også for godset å reise kollektivt?
Spørsmålet vi må besvare, er dette: Hvordan skal vi frakte godset vårt i fremtiden? Distribusjonstrafikken lokalt vil måtte skje med bil, men for de lange transportene bør det i større grad tenkes alternativt. Hvor lenge vil vi tillate å fylle våre allerede overfylte veier med vogntog som frakter gods som med fordel kunne gått med skip eller tog?
Transport-Norges ledende styringsdokument, Nasjonal Transportplan, har som et hovedmål å flytte gods fra landeveien og over på jernbane og sjø. EU er ikke snauere, men ønsker å overføre 30 prosent av langtransportene fra vei til sjø og bane innen 2030, og 50 prosent innen 2050. Det mangler ikke på ambisjoner.
Samtidig vet vi at jernbanen i Norge sliter. Kapasiteten er begrenset, og skinneganger lagt ned av våre besteforeldre holder på å takke for seg. I overskuelig fremtid vil ikke bevilgningene tillate å ruste opp jernbanen til engang å kunne ta unna veksten i veitransporten. På toppen av det hele flytter nå sentrale aktører gods fra jernbanen tilbake til veien, fordi de mener jernbanen er for upålitelig. Hvordan skal vi da kunne avlaste veinettet? Hvordan skal vi da kunne oppnå nasjonalpolitiske transportmål?
Vi har flere bein å stå på. Sjøen ligger klar, med tilnærmet ubegrenset kapasitet. Fire felt i begge retninger, lagerplass på sjø så langt øyet kan se. For at Trondheim skal kunne være en trivelig hjemby for 200 000 mennesker i 2020 må sjøveien utnyttes i større grad. I den videre samferdsel- og byutviklingsdebatten må næringstransport opp på dagsordenen sammen med kollektivtransport, til beste både for mennesker og miljø.
Adresseavisens artikkelserie «Trondheim 2020» har satt søkelyset på ulike utfordringer for en by med voksesmerter, godt oppsummert i samfunnsredaktør Stein Arne Sæthers lørdagskommentar 9. juni. For byens fortsatt uløste utfordringer kan hans ord gjerne gjentas:
«Med de gode grepene kan veksten gi oss en bedre by å bo i. Med ingen eller dårlige grep kan mye gå galt.»
(Foto: Trondheim Havn)